MoljaRouge

Living La Vida Loca!

2011-07-28T23:03:00.001+02:00

Min lille kom akkurat hjem fra tre-ukers Spania-ferie men far og stemor. Solbrun, med rastafletter og fullt flamenco-habitt… ”Så flott at du kom no, for no skulle e akkurat til å lage middag”, sier jeg.. ”Hæ? Skal vi ikke på restaurant?” fikk jeg til svar av fireåringen..

Det neste på programmet er et kveldsbad, hvor på min lille ber meg om å tappe i bassenget.. Hello, reality check! Jeg pakker Poloen og drar henne med meg inn i campingvogna i Valldalen.. Her regner det og forteltet blafrer i vinden, det finnes ikke en paraplydrink i mil omkrets. En båttur blir det selvsagt også, med fleeceklær, regntøy, støvler og en litt for trang og sikker redningsvest. Nå er hun tilbake på landjorda, tenker jeg..

Men det viser seg det at fireåringen min syns det er helt naturlig å rusle rundt på en campingplass med rød, svartprikkete kjole med matchende sko med høye heler til.. (Det trengs nemlig for å få rette ”klikken” på plattingen når hun øver på trinnene).. Jeg holdt på å sette morgenkaffien i halsen når jeg hører henne ønske og morgen til de andres store glede med ”O’la” og presentere seg som ”Sofielita”..

Vel hjemme spør hun om ikke hun egentlig er spansk. Jeg forklarer at faren er nordmøring, jeg sunnmøring og hun er født på Nordfjoreid.. (Akkurat det er ei anna historie..) Dette er så langt unna de ”spanske rytmer” som man kan komme.. Videre ville jeg vise henne Oldefaren fra Måløy, Oldemoren fra Skavøya, Oldefaren fra Frøya og ikke minst Oldemoren som er fra det lille fiskeværet Gjæsingen..

Hun blir fra seg av lykke over et tidlig bilde av Oldemoren fra Gjæsingen.. ”Mamma se! Oldemor ser akkurat ut som dissa damene i Spania!”

Mot intellektuelt forfall...

2011-03-22T20:43:00.005+01:00

Jeg blir ofte forundret over hvor vannvittig bedrevitende en treåring kan være. Vet hun ikke at mamma faktisk har 27 års mer ansiennitet? ”Du må ta på de bilselen, mamma”, ”du må ikke slukke smultbrann med vann, mamma”.

For noen måneder siden datt jeg ned trappa, og da var hun der med en gang. Jeg ser opp i et snørrete ansikt med sjoko rundt munnen… ”Holdt ikke du de?” Hun som vet alt burde strengt tatt klare å legge to og to sammen og komme frem til at jeg ikke holdt meg, og da burde det være unødvendig å spørre.

Jeg vet det er ille.. Men jeg har tatt meg selv i å ville gi henne et lite puff i trappa og stille akkurat det samme spørsmålet selv..

Som dere skjønner, kan hverdagene være ganske så tøffe for en alenemor. Dette resulterer i at jeg ikke er i stand til å følge med på noe som helst vettug etter klokken ni om kvelden. Det vil si, ingen dok-serier, ingen filmer og ingen dyptgående serier. Før kunne jeg kanskje klare en halvtime med CSI, men nå holder jeg meg til reality. Det gir meg en bedre følelse at kanalen Fem har begynt å kalle disse realityseriene sine for vitenskap.

Så her en kveld jeg satt å så på en vitenskapserie, Paradise Hotel slo det meg at grunnen til at jeg liker disse seriene er at det gir meg en bedre selvfølelse.

Niklas 25 år gjør etter sigene comeback i serien i år. Mike Tyson gjorde comeback. Du gjør ikke comeback fordi du melde de på Paradise Hotel to ganga på rad.. Det e omtrent som å gå opp igjen tredjeklasse på barneskolen.

Det nye som er kommet inn nå, er at det er at det er kommet en oppfølger til Paradise Hotel, det syns jeg er spennende. Det dette går ut på er at de som nå vinner i programmet går videre til ”level 2” som er en annen serie, ”gullungene”.

Alt det positive til tross kan jeg ikke unngå å more meg på deltakernes bekostning. Det er vanskelig, sjøl for en semi-proff komiker å la setninger som ”de er så vanskelig å sette tall på følelsene.." og ”som fot i hanske” passere.

Det som på en annen side er litt pinlig, e at når e skulle legge ut det på facebook, stavet jeg feil både Paradise og Hotel...

På biljakt..

2011-02-04T12:35:00.005+01:00

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg er på jakt etter ny bil for tiden. Det er ikke første gangen jeg har kjøpt ny bil.. Jeg har tross alt kondemnert to og kjørt i hjel en tidligere, så jeg er egentlig godt bevandret i bruktbilmarkedet. Men de er første gangen jeg skal gjøre dette alene, og jeg er rett og slett skrekkslagen… Skjønner vel egentlig ikke helt hvorfor, det har jo vist seg at mine biler ikke varer spesielt lenge.

Min første bil, en Ford Escort, fikk jeg faktisk av pappa. Det er selvfølgelig veldig snilt, men jeg tror nok det hadde en sammenheng med at han selv hadde kjøpt seg en splitter ny Nissan Maksima VR6. Jeg vet ikke helt hva det betyr, bortsett fra at det ikke var en bil han kunne tenke seg å låne vekk til sin 18-årige datter.

Forden hadde en levetid på ett år, omtrent det samme som en gullfisk. Min neste bil var en Opel Corsa, som også min far fant til meg. Jeg syns den var topp, da den hadde en fin rødfarge. Denne bilen ble kondemnert etter to år.. Men heldigvis kjenner min mor sin datter, så hun hadde tegna full kasko på den. Så da var det ut på jakt etter en ny bil. Etter at pappa hadde studert motoren og mamma og jeg hadde matcha setetrekkene til håndveska mi, falt valget på en Peugeot (jeg måtte faktisk sjekke rettskrivingen her..).

Denne bilen ble kjørt i stykker på nyveien på Hessa. Men nå hadde pappa lært, og drevet systematiske søk på hvilken bil som kanskje kunne overleve meg. Valget ble en Volvo, den eneste bilen jeg faktisk kunne selge etter at jeg var ferdig med den.

Nå er jeg på biljakt igjen, denne gangen uten hjelp fra min far. Jeg er da tross alt voksen. Likevel valgte jeg å spørre en mann om hjelp… Big mistake! Jeg vet hvor mye jeg har tenkt å bruke på bil, legg inn søket på finn og velg den fineste og nyeste bilen du får opp… Men nei, i mannens verden er det en rekke faktorer som også må inn her. Det handler om feelings, folkens.

Jeg fant en Toyota Yaris i en nydelig rødfarge, som for øvrig passer perfekt til mine nye røde pumps. Og røde biler har jeg jo tross alt erfaring med fra tidligere, da jeg ved to anledninger har hatt røde biler. Svaret jeg fikk var overraskende nok; ”Nja e får liksom ingen følelser for den…” Følelser?? Denne bilen skal ta meg hjemme ifra og til jobb, jeg skal ikke gifte meg med den! ” Ja, altså det e jo en trygg og god bil.. Det e ikke det, men du får liksom ikke bender av den”. Til opplysning, jeg har ikke sex med biler! Med mindre det var en SUV BMW X5 selvsagt… Da skulle jeg jaggu vurdert det..

Audi stasjonsvogn selges!

2011-01-18T21:19:00.001+01:00

Meget god bil, men dessverre utsatt for en meget dårlig sjåfør. Den er damekjørt, det vil si at den har vært borti det meste i denne byen. Bilen er trolig en 1995 eller 1996 modell, dette står i vognkortet men det er strengt tatt lettere å ringe biltilsynet enn å prøve å åpne hanskerommet.

Bilen har en sjarmerende bulk på venstre side, og en liten bak. Døren på førersiden kan ikke lukkes skikkelig, da den dessverre har hatt et ublidt møte med en portstolpe. Ellers har den en ganske stor olje-lekasje.

Men det er når man setter seg inn i bilen det virkelig blir morsomt.. Her kan alt skje, det mest vanlige er at sveiven til vinduet fyker av når du lukker døren og treffer deg hardt i leggen. Noen ganger treffer speilet deg på høyre kinn. Om du klarer å få lurt spaken inn i rett gir, er like spennende hver gang.

Bilen er selvsagt en kjelke på vinteren. Ikke bare seiler den som en kjelke, men det er som regel like kaldt som å kjøre kjelke. Dette er fordi låsene fryser alltid… Og at døren på førersiden i utgangspunktet ikke kunne lukkes skikkelig igjen. Men dette er ikke noe å være veldig bekymret for egentlig, for mesteparten av tiden kommer man seg som regel ikke inn i bilen på vinteren. Sett bort fra om man velger å krype inn bagasjerommet selvsagt. Denne får du alltid åpnet, da det ikke kan låses. Og som du vet, kan den ikke låses så fryser låsen heller ikke:)

Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg har et par splitter nye vinterdekk til salgs…

Winter wonderland, jada med Rav4 er det sikkert det..

2010-11-11T11:28:00.007+01:00

Jepp, da er vinteren her igjen og bilen svarer til mine forventninger and then some! Mitt første problem var selvfølgelig at det ikke var mulig og låse opp døren på førersiden, men ved litt rå makt løste dette seg.

Det løste seg ikke fantastisk, da jeg ikke fikk lukket den igjen etter at den var åpnet. Men det løste seg greit. Ved å si at det løste seg greit, mener jeg at jeg både fikk levert poden i barnehagen og kommet meg på jobb. Jeg knyttet fast bildøren med et skjerf og satt meg på det.

Neste dag var det overhode ikke mulig å få opp døren på førersiden, selv ikke med rå makt. Så da var det døren på passasjersiden som ikke kunne lukkes. Dette utgjorde jo heldigvis ingen risiko for meg, da det er datteren min som normalt sitter på den siden.

Ved inn og utstigning måtte det for min del klatres. Da lurer du muligens på hvorfor jeg ikke kunne åpne døren på min side nå som jeg befant meg inne i bilen? Og da svarer jeg som sant er, at denne døren ikke kan låses opp fra innsiden overhode, sjøl ved plussgrader. Dette er et resultat av at jeg også i fjor brukte rå makt til å åpne døren.

Når jeg klaget over disse episodene på Facebook, minte broren min meg på ei anna episode om mitt forhold til bil. Og ja, der er ganske mange.. Det er faktisk så ille at bilen min har kommet til et punkt at den blir beinere for hver gang jeg krasjer.

Jeg hadde gått bensintom. Jeg måtte jo få frakta bensin fra stasjonen og til bilen, og alt jeg hadde var noen tomme brusflasker. Dette måtte jo gå galt, og det gjorde det. Det gikk faktisk så galt at jeg sprutet 2 liter bensin rett i øyet. Jeg ble kjørt rett til sykehuset og lagt på drypping av øye. Vanligvis ligger man i 15 min., jeg lå i 45 med ei mor og en bror ved min side som er røde i tryne av at de holder tilbake latteren…

Og ja, jeg vet at det var 2 liter, for jeg måtte selvsagt tilbake til stasjonen og betale for bensinen.

Tid for refleksjon

2010-08-27T15:17:00.006+02:00

Når man bikker 30 år, kan man ikke unngå å reflektere over sitt eget liv… I alle fall har jeg en god del tanker som jeg sliter litt med akkurat nå. Jeg prøver å tenke tilbake på hva jeg ville med livet mitt og om jeg har nådd de målene som jeg satte meg fore. Problemet er bare det at jeg kan overhode ikke huske hva jeg egentlig ville bli! Jeg vet at jeg hadde ganske så konkrete planer om å bli politi ei stund, takk og lov for at jeg ikke satte de planene til verks.. Jeg vurderte også å bli advokat, noe jeg muligens hadde likt men da hadde jeg muligens studert juss fortsatt.

Om jeg fortsatt hadde studert juss, så hadde jeg helt sikkert vært altfor fornuftig til å leve livets glade dager på Mallorca og i USA. To erfaringer jeg helt sikkert hadde klart meg uten, men som jeg faktisk godt kan gjøre igjen. Vet ikke om jeg lærte veldig mye av året på Mallorca, bortsett fra at å være blond i syden kan komme ganske så godt med.. I USA er det en stor fordel og ha accent. Til tider en litt vel stor fordel.. Jeg har vært på strippeklubb én gang. Da det kun var kvinnelige strippere, var der ikke dametoalett ute i selve klubben så jeg måtte gå inn på bakrommet på do. Når jeg stod der kom jeg i prat med en litt småsleip kar som på slutten av vår samtale gav meg et visittkort og sa at han hadde blitt veldig glad om jeg hadde vurdert å jobbe for han.. Og jeg var jo student så…

På Mallorca lærte jeg en veldig, veldig viktig lekse.. Å starte et langdistanseforhold med en gift mann, er virkelig ikke verdt det… Mer er det ikke å si om den saken. Som student i Bø lærte jeg at har man et tidlig tog dagen etter MÅ man gå rundt, noe som overhode ikke var et problem i Bø.

Etter at jeg ble mor lærte jeg at du bare må glemme alt du tidligere har lært om barneoppdragelse. Det er nemlig ikke sånn at det er jeg som oppdrar min datter, men omvendt. Og til dere som himler med øynene til tilsynelatende inkompetente foreldre med barn som lager et reint lite helvete på butikken… Jeg var en av dere… Jeg tenkte at barn blir sånn, fordi de ikke har tydelige grenser hjemme. Men hva jeg mente var rimelige grenser for en tre-åring, vet jeg ikke om jeg hadde en formening om. Det har jeg imidlertid nå...

Rimelige grenser for en tre-åring er at han ikke skader mennesker eller svært dyre ting, at han utviklingsmessig ikke kan bli tatt for en ett-to-åring og til slutt at han går kledd på en sånn måte at de i barnehagen skjønner at vi faktisk vet at vi bor i Norge og at vi har vaskemuligheter i hjemmet. Tro meg, det er ikke så lett som man skulle tro…

Svolvær Lokale Flyplass

2010-08-16T12:28:00.002+02:00

Jeg deltok i et bryllup i Lofoten i helga, jada i Lofoten! En skulle tro at hun var blitt lokket til Lofoten av en mann, men det viste seg at det faktisk var hun som lokket mannen fra Haugesund til Lofoten. Hun selv er fra Ålesund..
På samme tid i fjor var jeg i Spania. Reisen Ålesund-Spania og Ålesund-Lofoten koster omtrent det samme, men det tar litt lengre tid å reise til Lofoten. Men som den gode sunnmøringen jeg er setter jeg stor pris på å få mye reise for pengene.
På Bodø flyplass oppstod mine første problem… Det viser seg nemlig at på flyet Ålesund-Oslo og Oslo-Bodø kunne man ta med seg 20 kg. Bagasje, men fra Bodø til Svolvær kunne man bare ha me seg 15. Så da måtte jeg begynne å gå gjennom kofferten og se hva jeg kunne unnvære i helgen. Men la meg bare ha en ting klart her, det blir aldri lagt fra seg verken vesker eller sko! Så bryllupsgaven fikk de hente i Bodø.

Når jeg skulle gå om bord i flyet som (forhåpentligvis) skulle bringe oss trygt til Svolvær, tok jeg meg i å tenke at noen skulle komme lattermild under vingen og fortelle oss at dette var en spøk.. Men neida, vi skulle faktisk trykke oss inn i denne bittelille flyvemaskina. Jeg er ikke normalt redd for å fly, men denne minte meg litt om en flytur jeg hadde i 94 med fantastiske Balkan Airlines. Ikke et veldig hyggelig minne, for å si det sånn.

Flyturen varte i under 20 min. og på den tiden rakk faktisk den usannsynlige hyggelige flyvertinnen og ta heile sikkerhetskontrollen på 4 forskjellige språk, samt servere kaffi og te og selge varer.. Og jaggu rakk hun ikke å gå rundt å dele ut en liten sjokolade sånn helt på tampen også.. Rett og slett imponerende!

Det som var litt mindre imponerende var rullebanen på Svolvær Lokale Flyplass, den minte vanvittig mye om rundkjøringen på Moa.. Og om du har sett “Bie Filmen” der et fly blir landet av en sverm av bier, ja da forstår du hvordan landingen var…

Syns denne bare var helt genial, så jeg måtte bare dele den med dere...

2010-08-11T09:02:00.001+02:00

Griseritesten
Smør godt med peanøttsmør på sofaen og gardinene. På veggene gnir du godt med gjørme. Flekker du ikke klarte å dekke tegner du på med fettstifter. Legg noen fiskepinner bak sofaen og la dem ligge over sommeren.

Leketesten
Kjøp ca. to hundre liter med Lego (knust glass kan også brukes). Få en venn til å spre dem ut over hele huset. Ta på bind for øynene. Prøv så å gå på badet eller til kjøkkenet. Ikke lag høye lyder (dette ville vekket et barn).

Butikktesten
Lån like mange små dyr som du har tenkt å få barn (geiter er best) og ta dem med til butikken (ikke i bånd). Prøv å holde øye med dem til en hver tid og betal for alt de ødelegger.

Påkledningstesten
Kjøp en stor, sint, levende blekksprut. Legg den i en liten pose og pass på at alle armene er nede i posen.

Matetesten
Få tak i en stor mugge og fyll den halvt med vann. Heng den med strikk fra taket over spisebordet og gi den en god sving. Prøv å bruke teskje for å mate den med grøt mens du later som om du er et fly eller tog. Når du er ferdig tømmer du innholdet i muggen på gulvet.

Nattetesten
Skaff deg en sandsekk og fyll den med 4 til 6 kilo sand. Tøm godt med vann i sekken. Kl. 20.00 begynner du å vugge den og fortsetter fram til kl. 21.00. Legg sekken ned og still klokka på 22.00. Stå opp når klokka ringer, plukk opp sekken og syng alle sanger du noen gang du har hørt til den. Finn på mange nye og syng til klokka er 04.00. Sett klokka på 05.00. Når den ringer står du opp og lager frokost. Gjenta i fem år. Smil!

Fysisk test (kvinner)
Kjøp en stor pose bønner og fest den til magen. La den henge i 9 måneder.

Fysisk test (menn)
Gå til nærmeste apotek. Legg lommeboka på disken og be betjeningen forsyne seg. Finn ut kontonummeret til butikken hvor du kjøper mat og få lønnen din utbetalt dit. Kjøp en avis. Gå hjem og les den i fred for siste gang

Terrorbalansen i hjemmet..

2010-08-09T22:19:00.004+02:00

Min datter har funnet ut at hun skal boikotte mammaen sin ei stund… Da min datter har vært sykt mamma-dalt i tre år, hadde jeg egentlig sett frem til denne dagen. Jeg gledet meg til hun begynte å klenge på andre, slik at jeg kunne trekke meg stille og rolig tilbake med ei god bok…

Min lille pode var faktisk så klengete ei stund, at jeg ikke engang turte å gå på byen. Jeg var rett og slett at jeg ikke skulle komme inn på utestedene på grunn av kleskoden… Jeg hadde tross alt konstant en 2-åring hengende rundt beina.

Når hun skulle sove sammen med meg var det ikke nok å ligge ved siden av meg i samme seng, neida hun måtte ligge på samme hodepute også. Hun tålte for all del ikke at jeg gikk inn i et annet rom… ”E må væj me, mamma”.. ”Men mamma skal bare på do en tur”.. Da så hun bare dumt på meg og satt seg på fanget mitt når jeg var på do..

Nå går hun gjennom en fase der mormor, pappa og fadderen er bedre en meg. Endelig frihet! Var det første som slo meg… Men frihet er IKKE gøy når man ikke velger det selv.

Først tenkte jeg at hun bare var litt trøtt og alt når hun våknet ville hun vær sitt samme gamle mammadaltende jeg… Men nei, jeg var fortsatt plassert nederst på rangstigen. Det var da jeg prøvde mitt første triks, ”the guilt-trip”… Funket ikke, for får man virkelig så vanvittig dårlig samvittighet ovenfor ei masete mamma man er dritt lei av?

Så prøvde jeg å late som at det ikke går inn på meg. Det funket i alle fall ikke, hun var jo bare glad til. Overdreven ros for hver lille tilnærmelse hun gjorde, funket litt… Men det er så usannsynlig kjedelig… Og ikke minst falskt, let`s face it en treårings maleri er ikke fantastisk vakkert… Så da gikk jeg rett på trikset over alle triks, jeg lånte meg en annen unge for å gjøre henne sjalu… Dillet og dullet med ungen, helt til hun rett og slett ikke taklet å overse me igjen…

Nå har hun sovnet tett inntil meg, og jeg er meget tilfreds med det… Men det har akkurat gått opp for meg at jeg har oppført meg som en skikkelig sjalu og manipulativ kjæreste…

Men om dette funket så vanvittig bra med min treåring, så skal jeg jaggu begynne å bruke det på menn også! For så stor forskjell kan det umulig være….

Krig, fred og politikk og sånn…

2010-08-04T10:19:00.004+02:00

Til min 30-årsdag fikk jeg et kort av mine fantastiske venner, hvor det stod “The smartest bimbo ever!”.. Og med dette bimbo-stempelet føler jeg meg rett og slett pliktig til å skrive om det man egentlig skal i sånn blogger, nemlig: “Moter og skjønnhet..”

Dette er rett og slett en guide til alle småbarnsmødre om hvordan de ikke skal gå i den farlige fellen og glemme det som virkelig betyr noe etter at man har fått barn.. Nemlig å se ut som at man overhode ikke er stresset, sover normalt og bruker pengene på skjønnhet og velvære. Kort sagt man må for all del ikke glemme å få det til å se ut som man ikke har fått barn..

Først tar vil jeg ta for meg dette med vekt, sjøl la jeg på meg 10 kg. Men jeg har jobbet såpass hardt med å få dem vekk at jeg faktisk har klart å gå ned hele 2 av dem på tre år. Så gjør som meg, kom dere ut å løp! Ta med deg vognen og løp til butikken for å handle. Når du skal plukke varene ut av hyllen, ta gjerne to liter melk på en gang og løft de mange ganger opp og ned før du legger den i kurven. Om dette er vanskelig å få til i hverdagen, lei inn ei barnevakt… Heidi Klum klarer det, da klarer du det også!

Når det gjelder shopping må du ikke haste gjennom butikken og raske med deg ting. Shop når barnet sover, og bruk god tid på å prøve.. Husk kroppen har forandret seg. Om barnet ikke sover, så leier du inn ei barnevakt…

Ta deg tid til å pleie deg selv med kremer, ansiktsmaske og make up. Husk: Det tar tid å ta seg ut! Er du over 25 må du ha en god rynkekrem! Bruk peeling og ansiktsmaske hver kveld før du legger deg, slutt å røyk og drikk mye vann. Ikke bruk mer sminke, men mer tid på å legge den. Om du ikke har tid til å få gjort dette skikkelig, er det ikke annet å gjøre en å leie inn ei barnevakt.. Angelina Jolie klarte det, samtidig som hun skapte sin egen verden i miniatyr… Dette må du også klare! Forresten… Jeg lurer på hva hun egentlig driver med, tror dere at hun prøver å gjenskape Noas Ark bare med mennesker… Vet hun noe som vi andre ikke vet?

Om du følger disse gode rådene, ender du opp med å se ut som ei litt dradd dame som krampeaktig prøver å klamre seg fast til en svunnen tid.. Litt smådesperat og usannsynlig travel! Men du har såpass mye barnevakt, at det vil garantert ikke se ut som at du har fått barn!

Lykke til...

MoldeJazz er for musikkelskere…

2010-08-02T15:05:00.003+02:00

Jeg er faktisk glad i jazz. Men jeg er mer den Nina Simone/Frank Sinatra-typen, føler jeg detter litt av når det kommer til ny fancy jazzmusikk. Jeg var faktisk en hel del på Jazzkonserter under studietiden, det var jo på en måte påkrevd da jeg var kulturstudent. Men etter å ha hørt en sang som varte i 15 min. og setningen “Walking on the moon” var eneste teksten i sangen, skjønte jeg at så kulturell var jeg faktisk ikke.

Etter denne opplevelsen slo jeg meg litt sammen med revisorene isteden. Sammen med de kunne jeg nyte hytteturer i Vrådalen, med alpint og vår egen spesielle drikk “bompisaft”.

Men tilbake til Jazzen… Jeg og min nabo fant ut at vi trengte en aldri så liten “husmorferie”, og fant fort ut at vår fritid falt sammen med Moldejazzen. Vi snakket løst om at vi kanskje burde ta oss en tur, bare sånn fra torsdag til fredag. Da vi var litt seint ute hadde vi jo ingen overnattingsplass, og tenkte at vi kunne jo bo i telt… Det var jo tross alt bare ei natt. Men så fikk min nabo den geniale ideen at vi kunne jo sove i bilen, bilen min var jo lang nok.

Når torsdagen kom, høljet det ned. Og jeg tenkte at det var jo ikke krise å måtte avlyse. En ting er å overnatte i bilen når du er 20, en annen når du er over 30 år. Dessuten skulle vi på fest fredags kveld til en annen nabo, så det ville kanskje bli nok?

Når jeg kom hjem fra jobb, stakk jeg innom for en kopp kaffi. Men det første som møter meg i gangen en sovepose, ullteppe og en bag med klær. “Og gudhjelpemeg! Hun har faktisk tenkt å gjennomføre dette”…

Jeg er nemlig litt sånn “kjeften og bakbena”, jeg er alltid med når vi snakker om det… Så ombestemmer jeg meg. Jeg husker spesielt en gang i russetida da vi skulle får knute i lua for å bade før første mai. Da var det ei av mine klassevenninner som sa: “Hvorfor bade før 1. mai når man kan bade før 1.januar?” Nå ble det ikke før 1.januar, fordi skolen ikke hadde begynt på igjen. Men 3.januar kom to av mine medelever på skolen og lurte på hvor jeg hadde lagt badetøyet mitt.. De konkluderte med at heldigvis bodde jeg nært nok til å kjøre hjem og hente. Jaja, da blir det vel sånn da tenkte jeg… Og var faktisk ganske fornøyd med at det var såpass kaldt ute at ingen ville se oss i alle fall.

Men vel fremme ved brosundet i ført badetøy, 3. januar 1999, så jeg jo det at her hadde hele skolen møtt opp. Og jaggu var der ikke et kamerateam fra TVS der også.. Så vi klatret opp på broen og hoppet, “panikk-kavet” oss på land. Gikk så barbeint bortover snødekte fortau, da TVS syns det passet med et lite intervju. “Var det kaldt”? Og her kommer kjeften min igjen…”Nei, det var friskt!” Påfølgende spør selvfølgelig journalisten om vi kan hoppe en gang til…

Tilbake til Jazzen… Mye spennende boder i sentrum var der faktisk, men vi hadde jo sett dem uka før på båtfestivalen i Ålesund. Men av en eller annen merkelig grunn, finner jeg alltid noe å kjøpe. Vi hadde i alle fall et knall opphold i min flotte, litt kresja, Audi. Fikk til og med parkeringsbot når vi sov.

Så joda jeg er nok musikkelsker, men jeg elsker også uten musikk..

Dramaqueen

2010-07-11T23:08:00.004+02:00

Når jeg var lita og følte meg urettferdig behandlet, syns jeg at den beste hevnen var om jeg fikk til å gi mamma dårlig samvittighet.

Jeg har konkrete minner av at jeg bestemmer meg for å rømme, fordi at jeg ikke får lov til å ha på meg mitt røde ”Annie” skjørt utenpå dongeribuksen. Mamma reagerer ved å stå på trappen og vinke og ønske meg god tur. Her går jeg over til plan-B og anklager min mor for å ha et ønske om å bli kvitt meg.

Jeg kan ikke huske at jeg også gjorde dette overfor min bror, men jeg fant et kasett-opptak der jeg hører følgende: ”klikk” ”Au, au ikke slå me da, Stefan” ”Herregud Katrine, det va jo du som..” ”Klikk” ” Hahaha, e tar opp!”.. Jeg har med andre ord gjort et forsøk på å stemple min bror som en mishandler, ved et ulovlig opptak..

Jeg og Sofie har daglige krangler om bekledning. Hun mener at kjole passer til enhver anledning, det gjør ikke jeg. Nå på sommeren har jeg gitt etter når det gjelder kjoler i barnehagen, da dette sparer meg minst 20 min. på morgenen. I to uker etter at jeg hadde ønsket sommerkjolen velkommen som et hverdagsantrekk, kom jeg faktisk tidsnok på jobb nesten hver dag..

Men så fant min lille engel en ny liten vri, hun vil ha herredømme over frisering også.. Både jeg og min lille har høysåte om morgenen, det har vi alltid hatt. Nå ville Sofie ordne dette selv. Så der står hun med fin sommerkjole og greier luggen… Luggen?? Hva med resten av håret? PÅ Sofies hode er det jo faktisk bare luggen som henger ned om morgenen. Som en siste finish på verket henter hun tiaraen sin og tar på seg sine rosa paljettsko. Hun mener hun er meget klar for sin daglige entré på barnehagen.

Jeg prøver først med min peneste stemme og overbevise henne om at prinsesser bruker å gre hele håret. Det gikk ikke inn. ”Ok” sier jeg ”om du ikke grer deg, blir vi nødt til å klippe deg kort guttesveis”. Dette funker heller ikke. Da må jeg bruke det som var det eneste som fungerte på meg når jeg var liten, for det er også det eneste som fungerer på Sofie. Ignorering! Egentlig ganske så praktisk, man får gjort en heil masse mens man går rundt og ignorerer.

Jeg merker at sinnet på poden er stigende, men fortsetter med å ignorere. I mitt forsøk i å gå forbi henne, kommer jeg så vidt borti skulderen hennes…. Det som skjer da, er at 3-åringen kaster seg ned på gulvet og setter i med store hulk. Hun holder seg på skulderen, feil skulder og ser på meg med store tårevåte øyner. Mellom hulkene får hun klemt inn ”ikke skubb me, mamma”…

Min datter har tatt opp igjen en kamp jeg la fra meg for 26 år siden… Hun prøver å gi meg dårlig samvittighet. Jeg syns egentlig at det er ganske sjarmerende og jeg trekker godt på smilebåndet.

Jeg innser alvoret i dette, hun har avansert. Nå er det på høy tid å gjemme alt som heter båndopptaker, filmkamera og diktafon.

30-årskrisa...

2010-07-07T13:53:00.004+02:00

30 år, singel og alenemor… Så der gikk den barndomsdrømmen i oppfyllelse!

Jeg var inntil for 3 dager siden overhode ikke redd for å fylle 30 år, jeg har faktisk siden jeg var 27 brukt setningen ”e e jo snart 30 år…” uten og være skeptisk til det. Men i går slo faktumet ned som ei bombe, jeg er 30 år!!!! Det vil si at jeg ikke kan klassifiseres som ung lenger. Jeg kan ikke belage meg på å la mamma fikse julemiddagen lenger, jeg burde klare dette selv. Og jeg har overhode ingen idé om hvordan man lager julemat, det var noe jeg alltid har tenkt på som veldig langt frem i tid.

Vel kjenner jeg flere som både har bikket 50 og 60, men sorry det blir ikke det samme. Deres tog gikk for lenge siden, mitt gikk i dag. Jeg er ikke lenger ei ung jente i 20-åra, men ei voksen dame i 30-åra. Og dette har overhode ikke skjedd gradvis, men over natta! Hva i helvete var det som skjedde? Jeg la meg som 20-åring og våknet som 30-åring, og til alle dere 29-åringer der ute: Ikke legg dere, dette er spooky saker…

Jeg kan ikke unngå å reflektere over livet mitt i dag. Og jo da, jeg er vel egentlig ganske tilfreds. Jeg har alltid trodd at jeg kom til å ha utdanning og jobb, hus, mann og barn innen jeg fylte 30. Og når sant skal sies så har jeg faktisk 3 av 4, og det kaller jeg ikke et nederlag. Men helt siden jeg var liten har jeg trodd at jeg kom til å bli noe stort noe, nå skulle jeg ønske at jeg hadde vært litt mer spesifikk..

Og når jeg gransket ansiktet mitt i speilet i dag tidlig kunne jeg konstantere at; jo da, huden under øynene er nok blitt litt tynnere, men jeg har faktisk ikke rynker. Om mulig bare fordi der er tilstrekkelig underhudsfett..

En ting er i alle fall sikkert, jeg skal overhode ikke begynne å spise helsekost.. Jeg trenger den konserveringa jeg kan få i meg!

Stampa med Leroy….

2010-06-30T10:36:00.003+02:00

Jeg ble invitert i utdrikkingslaget til ei barndomsvenninne. Vi har bodd på hver vår kant i mange år og egentlig ikke sett hverandre så mye, men hun var min aller første bestevenn så dette skulle jeg ha med meg!

Når vi var barn, var vi idrettsjenter. Vi spilte håndball, fotball og heiv oss på det som var av fysisk aktivitet. Dette sluttet jeg med når jeg var 18. Jeg har vært så smått innom sorten et par ganger i ettertid, som å spille fotball på Franklin Grizzlies i USA og jeg begynte å spille håndball igjen etter en liten pause på 7 år. Det siste gikk vel ikke vanvittig bra, da jeg ble hentet i sykebil etter andre kampen. Fysikken stod ikke i stil til vinnerinstinktet for å si det sånn...

Min venninne ikke bare fortsatte med aktivitetene sine etter at hun ble ”voksen”, men hun videreutviklet dem. Hun gikk fra å være ei snowboardjente, til å bli et snowboard/surfejente. Hun sørget for å finne en mann som også surfet, slik at hobbyen hennes kunne rendyrkes. Hun ble fysioterapeut, helt sikkert for å ha muligheten til å fikse seg selv fort ved eventuelle skader. Hun har trent seg opp igjen etter et røket korsbånd tidligere, og dette tok tid og førte til at hun mistet en hel sesong med brettkjøring. Derfor valgte hun å starte sin egen praksis, slik at hun slapp å stå i helsekø. Hun bestemte seg også for å flytte til Lofoten (!!), rett og slett fordi surfeforholdene er så mye bedre der oppe. Når hun ikke surfer er hun spinninginstruktør og fjellgeit.

Jeg kjente ingen av venninnene hennes, kun søsteren som akkurat har kommet hjem fra en tur som varte i flere måneder. Hun vant visst en internasjonal snowboardkonkurranse og er derfor ranket som nr. 4, er ikke helt sikkert på hva konkurransen heter… Men at hun er i form, ja det tror jeg på.

Utdrikkingslaget skulle vare i to døgn, og allerede etter en time var katastrofen et faktum… Venninnene er akkurat samme typen. Så når jeg drikker kaffi, røyker og skriver tullete tekster er de ute i guds frie natur og surfer. Og når jeg står på brune puber, drikker øl og utleverer meg selv, er de igjen ute i det fri med XL1 flaske og kjenner at de lever… En litt uheldig match spør du meg… Bare det å ta se en røyk virket skammelig…

Men til min store glede skjedde det akkurat det samme som når jeg er på fest med mine andre venninner.. Etter hvert som alkoholen flyttet inn, flyttet vettet ut. De var ikke det spor bedre en meg! Det var ikke mye bekymringer for alkoholen innvirkning på trente kropper, og jeg var helt på bølgelengde! Jeg må innrømme at jeg droppet ut av spinning kl. 09.00 etter at vi var på fest til 05.00 dagen før… Men det tror jeg faktisk de hadde litt forståelse for, jeg er tross alt snart 30 år..

Moralen her er ganske enkel:
Det spiller ingen rolle hvor sprek du er (eller lite sprek, for mitt vedkomne), når ”Leroy stamper” så stamper du med…

No e de din tur til å være reinsdyr, mamma 029.MPG

2010-06-10T12:11:00.001+02:00

thank you 008.MPG

2010-06-08T23:20:00.000+02:00

Ørretfiske...

2010-05-31T21:39:00.003+02:00

Jeg har plutselig blitt hekta på fiske, sånn helt ut av det blå. Jeg har aldri brydd meg tidligere, fisk har vært et nødvendig onde for å få mat i krabbeteinene. Jeg var med min far ”opp i hauane” et par ganger når jeg var lita. Vi var da på jakt etter ørret, noe vi selvfølgelig svært sjeldent fikk. Jeg kunne overhode ikke forstå hva det var så svært med denne ørreten. Ørretfiske gikk ut på mye trasking for å komme til de riktige fiskevanna, mye myggspray og ingen fisk. Var det ikke da bedre å ta båten ut på sjøen, og fiske torsk isteden?

Det var ikke populært med barn på disse turene. Pappa og onklene mine tok disse turene nettopp for å komme seg unna oss. Noe de som oftest kom unna med. Jeg har en misstanke om at dette dreide seg om en slags terrorbalanse mellom ektefellene, altså mamma og tantene mine på den ene siden og pappa og onklene mine på den andre. Systemet er egentlig helt genialt. Mamma har fire søstre og en bror, og de er close.. veldig close.. Som jeg har snakket om tidligere presser de seg sammen i mormors hytte hver sommer. For at mamma og mine tanter skal kunne fortsette denne ferieidyllen, måtte de helt sikkert gi noe tilbake. Det er her disse fisketurene kommer inn. Hvert år pakket pappa og onklene mine telt og fiskeutstyr og stakk til fjells et par dager. Mammas yngste bror var lenge singel og gjorde som han ville, ble med.. Til stor glede for pappa og resten av onklene mine, som hadde noen til å bære all ølen de trengte til turen.

Av og til ytret vi barna ønske om å være med, da prøvde de å overbevise oss om at det kom til å bli fryktelig kjedelig. Men noen ganger klarte de ikke å lure oss. Jeg syns ikke det var spesielt moro, jeg ble med for bestikkelsene. Når vi først var med, tror jeg faktisk de syntes det var litt stas med barna allikevel. Det var svært om vi klarte å kaste bra for eksempel, samtidig som at de hadde litt flere kort på hånden. For om jeg eller broren min fikk en fisk, så var det liksom på pappas kvote. Når vi hadde funnet passende sted, lærte pappa meg å kaste. Så forklarte han meg hvordan duppen så om jeg fikk napp. Om jeg fikk napp eller ikke aner jeg faktisk ikke, for min konsentrasjon var på den gigantiske godteposen som var plassert framfor meg.

Men forrige helg ble jeg bitt, jeg ble så ivrig at jeg glemte at jeg hadde med min to år gamle datter. Hun sovnet på mormorens fang, og kom til å bli et helvete å få lagt seinere. Det blåste jeg i! Jeg kranglet med min 9 år gamle nevø om hvem av oss som hadde fått flest og ikke minst størst fisk.. Så fikk jeg nyss i at her kunne finnes sjøørret, og da ble jeg vill i blikket. Mamma spurte om hun skulle vekke Sofie, og jeg svarte ”er du gal?” Vi har jo knapt nok begynt. Jeg røyste meg i båten og kastet og kastet med ett må for øye, sjøørreten.

Vi fikk ingen sjøørret… Men det er vel det ørretfiske dreier seg om…

Hold munn og kos deg!

2010-05-03T22:34:00.002+02:00

Fikk akkurat hjem lillesnuppa fra ”pappa-helg” og tenkte at no skulle vi virkelig ta igjen det tapte. Avtalte med mi svigerinne at vi skulle ta oss en skikkelig kosedag og ha litt kvalitetstid med barna. Viktig og kose se i hverdagen!

Allerede ved henting i barnehagen, ante jeg at dagen kanskje ikke kom til og svare til forventningane… Der så e mitt lille englefjes sku et barn som rakk henne omtrent til navlen ned fra ei pute fordi hun tydeligvis trengte og ligge over puten selv…

Først var det pizza hos svigerinna, vi ankom ca. en halvtime for seint fordi Sofie, som jeg har beskrevet tidligere ikke alltid er like velvillig til og sette seg i bilen.. Men, men pizzaen var god den! Neste på programmet var tivoli, men først måtte vi skaffe kontanter… Min lille pode blir rødere og rødere rundt øynene og jeg begynner og få litt problemer med og holde henne våken…

Ok, barna har fått i seg mat og vi har kontanter… Alt ligger til rette for en kosetur på tivoli! Men jaggu var det ikke hjemmekamp, gitt! Det er ikke fysisk mulig og komme seg med bil til Storhallen når der er kamp på stadion… Men en gåtur skulle vi da tåle… Og vi var fortsatt ved godt mot… Så kom snøen! For at ikke skuffelsen hos barna skulle bli komplett, bestemmer vi oss for og kompensere med is og lekerommet på Storsenteret. Motet opprettholdes…

Jeg forteller mi lille håpefulle om forandringene i planene, men merker et noe sviktende humør… ”E vil hjem!!” Skriker hun… Men vi skal jo ha det kjekt, no kan vi til og med kjøpe ei lita leike for tivoli-pengane… ”E har leike hjemme!!”… ”E vil hjem, e vil hjem, e vil hjem, e vil hjem!!”… Jeg merker at jeg sakte men sikkert at jeg går fra og være ei tålmodig mor, til å bli ei ”mom-zilla” og før jeg vet ordet av det kaster jeg meg mellom ropene fra min lille datter og roper tilbake: ”No e du stille, vi skal kose oss!!!!!!!”

Det løyer når mi svigerinne løfter Sofie ut av bilen og tilbyr henne den ærefulle oppgaven det er å få trykke på knappen for og få ut ”parkeringslappen”… Så da er Sofie, Svigerinna mi og jeg inne og henter lapper og hennes 5-åring sitter i bilen…. Når vi kommer ut igjen, står han utenfor bilen… Bilen er låst og nøkkelen står i tenninga og ekstranøkkelen ligger i veska, som ligger på passasjersetet… Da det ikke er så lenge siden sist jeg brukte nummeret til Falken, hadde jeg det lett tilgjengelig… Det er da noe…

Vi må ha oss en kaffi, mens vi venter på Falken… Barna styrer seg selv, uten innblanding av oss… De fornøyde for første gang siden vi dro hjemme ifra…

Når vi har fått opp bilen, blir vi enige om at det eneste som vil hjelpe denne dagen er ”storm-shopping” Vi raser gjennom Cubus og Princess, da disse ligger i samme etasje som kafeen… Vi orker ikke andre anstrengelse enn å dra kortet…

Sofie er i dyp søvn, glad for at denne ”kvalitets-dagen” endelig er over, jeg sitter i en haug med klær kjøpt på impuls og er smertelig klar over at det hadde vært mye billigere med tivoli.. Og jeg gruer meg til jeg skal gi Sofie nyheten om at vi skal på ”kosetur” til Valldalen til helga…

Spenningen i hverdagen...

2010-05-01T14:08:00.004+02:00

Det er ganske utrolig hvor enkelt 2-åringer kan forvandle den reneste idyll til et reint kaos… De kan selvsagt også gjøre en oppgave som i utgangspunktet virker ganske så umulig til en dans på roser… Alt er avhengig av 2-åringens humør og velbefinnende akkurat den dagen. Om du har klart og gjennomføre en hel dag inn og ut av butikker for så og komme hjem og vaske hele huset etterpå sammen med 2-åringen din, er det ikke dermed sakt at en liten tur på butikken for og kjøpe melk dagen etter skal gå bra…

Vi skulle kjøre fra Ålesund til Hamar med en 2-åring i bilen, for og delta i et bryllup. Jeg grudde meg i en uke… Men når dagen kom satt 2-åringen og sprudlet hele veien, flira og koste seg i baksetet. På turen opplevde vi en eneste ulyd.. Den kom etter Dombås og varte i fem minutter før hun sovnet og sov til vi kom frem.

Om lag to uker etterpå skulle vi kjøre fra Borgundveien til Skarbøvika en tur som tar 4, 5 min. Om du klarer og få ungen inn i bilen, vel og merke. Denne ettermiddagen ville ikke min lille øyensten inn i bilen. Først prøvde jeg lokking, så prøvde jeg overbevisning og til slutt tvang. Jeg prøvde med makt og sette henne i setet. Jeg klarte for så vidt og sette henne ned i setet, men når du må holde barnet fast med begge hendene, er det ikke like lett og få festet setebeltet. Jeg prøvde og sette fra meg barnet på fortauet og sette meg inn i bilen sjøl og si ”ha det bra”… Men at moren skulle stikke av, virket tydeligvis ikke skremmende på poden akkurat da…. Til slutt måtte jeg brekke barnet ned i setet og holde henne fast med kneet mens jeg festet setebeltet…

Sofie vrælte hele veien hjem selvsagt, hun hadde et lite opphold forbi Arbeideren for å meddele med et lite kremt og en unormal lys stemme at ”der e PluttiPott”… For så og fortsette med sine hyl… (Det er forresten veldig stas at hun alltid sier dette når vi kjører forbi Arbeideren, men litt mindre stas når vi kjører forbi Dirty Nelly og hun sier ”der e Ål`sund”)

Det og ha barn er med andre ord veldig spennende, man vet aldri hvordan dagen vil forløpe seg…

For et par uker siden fant jeg ut at Sofie og jeg skulle male kjøkkenet. I utgangspunktet er det og male kjøkken sammen med en 2-åring en helt vannvittig tanke… Men jeg tok sjansen. Denne dagen viste det seg at hun var overraskende samarbeidsvillig. Hun lyttet interessert til alt jeg sa. Vi hadde malt hele kjøkkenet og ikke en eneste malingsdråpe hadde havnet der den ikke skulle…. Jeg var meget, meget sjokkert og ikke minst stolt!

Jeg skrøt Sofie opp i skyene, og hun solet seg i glansen… Før hun trakket opp i malingsbrettet og sprang inn på stua….

Bukken til havresekken...

2010-01-31T20:55:00.003+01:00

Jeg har akkurat kommet fra middag hos mine foreldre.. Og det ser ut som at de opererer med litt andre regler en de som jeg og min datter praktiserer her hjemme. Jeg var klar over dette fenomenet med at når man blir besteforeldre, gjør man som man vil. Men at det var så ille hadde jeg ikke forestilt meg..

Når Sofie venter på at middagen hos Mormor og Besten skal bli ferdig, finner hun litt snadder i godteskapet. Dette demper selvsagt appetitten en smule, men det er visst veldig stas at hun selv finner frem til kjekspakken og så er hun visst veldig søt når hun ber om en kjeks.

Når Mamma lager ferdig maten, foretrekker Sofie å bli holdt på hoften slik at hun har best mulig oversikt.

Når det er tid for bordsetting, bruker min lille pode god tid på å bestemme seg for hvor hun vil sitte og på hvilken stol hun helst vil sitte på. Hun prøvesitter samtlige stoler, og av og til byttes stoler ut med andre som kanskje faller i bedre smak. Når hun har bestemt seg for hvor hun vil sitte, plasserer hun besteforeldra i den posisjonen hun ønsker. Hjemme har hun én stol, som alltid står på samme plass…

Når Sofie har spist halve maten, kommer Besten med desserten.. Det er is, som de vet Sofie setter pris på. Når Sofie har spist halve, vil hun ha en ny is. Jeg legger inn en protest, og sier at først og fremst må du spise opp den du har. Sofie ser på meg med et skrått blikk og slenger frem underleppa. Da ser jeg min far snappe til seg isen og sluke resten og si som følger: ”No e den oppspist, kom skal vi finne en ny!” Sofie sitter glad og fornøyd tilbake med helt ny is som hun med stor glede viser meg..

Halvveis ned i den nye isen, er Sofie tilsynelatende fornøyd. Hun hiver resten av isen i bosset og snur seg mot Mormor.. ”Ny is?” Her legger jeg inn vetoretten min og forbyr flere iser. Sofie og Mormor forsvinner inn på kjøkkenet og kommer ut med en sjokolade….

Tålmodighetsprøven...

2010-01-12T21:01:00.002+01:00

Man skulle tro at den største tålmodighetsprøven når det gjelder barn var raserianfall, pottetrening eller å få et barn til å spise det man vil det skal spise… Dette er langt fra sannheten. Når et barn har raserianfall skal man bare overse det, og da er det vanvittig hvor mye man får gjort i løpet av et anfall, pottetrening er frustrerende men varer som oftest bare i noen mnd. og skal man ha et barn til å spise det man vil er det bare å ta ketchup på det.. Og ja, man kan ha ketchup på det meste.

Den største tålmodighetsprøven når man har barn er ganske enkelt votter, man glemmer det om sommeren det er derfor temaet ikke blir tatt opp så ofte. Om man hadde brukt votter hele året hadde det vært et eget forum for votter og barn. Et vanlig spørsmål hos helsesøsteren hadde vært: ”Er neglebitt egentlig så farlig?”

Jeg skal love deg det at barnet helst vil bruke det paret med votter som er vanskeligst å ta på, det paret som man i snitt bruker 20 min. å få på hver morgen er barnets desidert favoritt. Det paret som er middels enkelt å få på og som barnet faktisk godtar, forsvinner på barnehagen. Eller enda verre, du mister den ene votten. Det paret som du brukte tid på å plukke ut fordi det skulle være lett å få på, hater barnet som pesten.

Vottetiden varer i minst 10 år…

Dattera mi har et par veldig smale og tykke hansker, det er dette som er hennes favoritt. De tar i snitt en halvtime å få på, og det er inkludert nøye planlegging på forhånd. De er såpass smale at du må prøve å sikte inn på fingrene og håpe på at du treffe. Men om du ber et barn sprike med fingrene gjør de det helt til hansken når tuppene, men da klapper de sammen fingrene igjen.

Jeg hadde sett meg mektig lei av denne situasjonen på morgenene, så jeg gikk til innkjøp av noen svindyre Hello Kitty votter. Vottene var rett og slett perfekte; hun elsker Hello Kitty, de var såpass vide at jeg kunne snike min egen finger inn for å plassere fingrene riktig og ikke minst bare en finger trengte å være plassert riktig.

Vottene ble en stor suksess, jeg så at jeg faktisk hadde tid til å sette meg ned og ta meg en kaffi før jobb i dagtidlig, fordi jeg kom til å spare så vanvittig mye tid på 2-min-vottene…

Jeg nøt virkelig den kaffien, kledde på både meg selv og poden og tok på vottene. Så gikk jeg for å pusse tennene, og når jeg kom ut igjen stod krapylet der uten votter... ”Ha på hanska, mamma…”

Dette får meg til å lure på om alle barn har en konspirasjon mot alle oss foreldre, jeg var det verste småbarnet man kan tanke seg og jeg kan overhode ikke huske at vi hadde noe sånt.. Men ærlig talt, er dette en tilfeldighet?

Spør deg selv, er det tilfeldig at poden sitter ved bordet som en prest hjemme med springer rundt som en tulling når du er på restaurant? Er det tilfeldig at et barn er medgjørlig når du har god tid og tverr når du har det travelt? Er det tilfeldig at ungen som vanligvis bæsjer til faste tider, alltid bæsjer når du har glemt bleiene? Eller er det tilfeldighet at barnet ditt som vanligvis sover til ni i helgene står opp klokken seks når du har ranglet?

Jeg har mine tvil….

Ferieparadiset Frøya..

2010-01-11T21:44:00.006+01:00

Når andre drar til Syden om somrene drar vi til vårt ferieparadis, Frøya. Der presser vi så mange så mulig inn i ei lita hytte og nyter ferietiden.

Noen år i studenttiden droppet jeg Frøya til fordel for jenteturer, og da innbilte jeg meg at det var et sommerhus vi hadde.. Men det er en hytte, uten strøm og med utedo. Før hadde vi to soverom, et til Mormor og Besten og et til resten. En gang var vi 19 stykker. Da fant Pappa og noen av onklene mine ut at de skulle bygge et soverom i kjelleren, eller det var helt sikker tantene mine som bestemte det. I kjelleren koker vi krabber og henger av oss ”sjøklær” fullt av fiskeslo. Pappa og onklene mine tok med seg ei kasse pils og begynte på jobben. Det begynte veldig bra, men når de var kommet halvveis var de også halvveis ned i kassa.. Så det ser ut deretter.. Dette er barnerommet på Frøya.

Der har vært inngifte som ikke har vært begeistret for Frøya-livet, noe som fører til at vi syns de er sære. Onkelen min, fra Bærum, liker bedre sitt eget feriehus i skjærgården i Kragerø.. Dette tok det oss nesten 30 år og akseptere.

Det var Besten som var sjef på Frøya, noe som var akseptert av alle. Det eneste Pappa hadde problemer med var at båten skulle tas opp på en helt spesiell måte, den skulle knyttes på en spesiell måte inne i naustet og naustet skulle låses på en spesiell måte. Siste året Besten var på Frøya, var han dårlig til beins og Pappa hadde fått det ærefulle oppdraget det er å ta opp båten. Han var tilfreds med å endelig få vist at hans måte, var vel så bra. Jeg hadde mine tvil. Og riktignok, vi hadde ikke før hoppet ut av båten før vi ser naustdørene gå opp helt av seg selv. Der satt Besten på en kasse, klar for å gi instrukser om hvordan dette skulle gjøres.

Når vi ikke fisker krabber, hogger vi trær. På 80-tallet plantet vi voldsomt med trær rundt hytta, det var så bart og åpent. Nå hogger vi de ned igjen, det er så mye trær at vi knapt nok ser naboen. Eller så er vi på holmene eller opp i ”hauane” og plukker bær. Dette er noe man er pliktig til å ta del i fra man er i den alderen at man kan gjør litt nytte for seg. Når man er 12 må man renske krabbe, fra man er 8 må man plukke blåbær helst enda litt yngre rundt hytta. Jeg prøvde å få Sofie med på dette når hun fylte to, men vi må visst prøve igjen til sommeren. Når jeg var rundt 10 var jeg med i ”hauane” for å plukke blåbær, da Mamma fikk så vanvittig lyst på noen vannliljer hun så ute på ei myr. Mamma er ingen dum dame, og skjønte fort at det ville bli lettere og få opp meg enn seg selv om dette skulle vise seg å være ei dyp ”synkemyr”… Det var det…

Men dette er på ingen måte første gang en av mine foreldre har satt sin egen sikkerhet framfor min. Når jeg var 5 år gammel var jeg ute å gikk tur sammen med Mamma og Pappa. Vi gikk opp en smal vei, fordi jeg hadde sett en hest som stod på toppen av bakken. Plutselig kom denne hesten springende mot oss i full galopp.. Det var da mine illusjoner om at Pappa var verdens modigste, sterkeste mann forsvant. Mamma og jeg så oss rundt bare for å oppdage at Pappa var søkk vekk. Han hadde selv hoppet over en elv og klatret over et gjerde, Mamma stod igjen med meg mens Pappa ropte ”Redd dåkke!”

Kresen eller bare mannevond?

2010-01-10T21:54:00.005+01:00

Jeg har vel aldri vært kjent for å være spesielt dreven innen sjekking, det er akkurat som at jeg blir litt blendet når jeg er på byen.. Jeg ser ikke menn for hva de egentlig er… Dette har resultert i tre store kjærligheter: Den første viste seg å være homofil, noe jeg burde ha skjønt da han hadde finere undertøy en meg.. Den andre viste seg og være psykopat, og den tredje var gift og kona var psykopat...

Men jeg har tatt lærdom av dette, og avviser nå rubbel og bit av det som nærmer seg.. Mannevond, sier noen Kresen, sier jeg. Sjøl om jeg innser at dette ikke kan pågå for alltid, tenker jeg på sjekking med grøss.. Sist gang jeg noen gang plukket opp en mann på byen var i 1999, på gode gamle Mølla. Jeg bydde opp en skikkelig flott mann til dans, og vi begynte faktisk til og med og kline på dansegulvet… Alt lå til rette, følte jeg… Helt til jeg kom utenfor og hørte…Klikk, klikk, klikk.. Også hadde han på se boots!! Det første jeg tenkte var: Hvordan komme seg unna dette? Og da kom jeg på at jeg hadde glemt og barbert meg under armene… Så jeg strakk hendene i været og sa: Skal vi gå hjem til me eller de?... Men så tente han på det! Så da gikk vi hjem til han..

Manndomsprøven...

2009-12-30T20:42:00.003+01:00

I dag utstyrte jeg både meg selv og 2-åringen med bobledress og spader, snøen rund huset skulle vekk! Jeg var positiv til oppgaven, for det var jo tre fluer i en smekk. Man finner igjen bilen, god trening og barn elsker jo snø.. Jeg innser i ettertid at jeg muligens kan ha glorifiser snømåking en smule.. Det var en meter snø og Sofies ben er ca. 40 cm., 20 med bobledress.. Med andre ord, noe hjelp fra henne ble det ikke..

Jeg plantet poden i grøftekanten med en spade og satte i gang. Dette måtte gå fort, en 2-åring er kun fornøyd om hun gjør noe hun ikke har lov til og hun kom seg jo ikke av flekken. Jeg måtte i tillegg late som jeg falt og kaste snø på meg selv for å holde henne fornøyd..

Det snødde tett under hele seansen, og da var jeg virkelig glad for at hun hadde insistert på å ta med seg Aafk-flagget sitt ut… Uten det er jeg usikker på om jeg i det hele tatt hadde funnet henne igjen..

Neste oppgave var å skaffe ved. Jeg satt Sofie i bilen med ei matboks i ene hånden og ei flaske saft i den andre, jeg så ingen mulighet for å gå inn å spise lunch. Målet var 5 sekker ved på plantasjen og når jeg først var der, en større snøskuff. Men når man får barn, lærer man at ting blir aldri som man har tenkt. 5 min. etter avgang sov hun…

Da ble det ved på bensinstasjon isteden. På bensinstasjonen kom jeg på at jeg kanskje skulle fylle på spylerveske også, for det har jeg ikke hatt på en god stund. Når jeg skulle åpne panseret kom jeg på at jeg hadde faktisk aldri åpnet det før! Og jeg vet at det sytes over at folk på bensinstasjoner ikke kan mye om biler, men å åpne panser det kan de…

Jeg hadde faktisk planer om å lære meg mer om biler, og føler at jeg er på god vei.. Rett før jul, vant Sofie 4 liter med motorolje som jeg hadde bestemt skulle gå til oljeskift.. Jeg lurte først på om jeg skulle sette den inn en plass, men hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er vel bare å kjøre til det er tomt, og så fylle på ny?

Keiserens nye klær...

2009-12-27T17:34:00.007+01:00

Jeg tok meg en snartur ut i hagen for å rydde vekk restene av julelysene, som det kan se ut som en av nabokattene har forsynt seg av(!?).. Når jeg først var der, ryddet jeg litt og prøvde iherdig og skifte lyspære på utelyset. Jeg slo av en prat med naboene, og ble invitert inn på kaffi. Det hele var veldig koselig… helt til jeg kom på at jeg kun var iført ullstilongs!

Om du tror det er første gang dette skjer, tar du dessverre helt feil. Jeg har nemlig gått i søvne på et hotell. Jeg bodde i 2. og våkna i 3. etage. Det som skjer når man sover, vet man ikke.. Så ferden opp i 3. vet jeg lite om, men jeg vet er at dørene på Rainbow hotels er utstyrt med smekklås og at jeg sover som Marilyn, iført chanel no.5..

Om man trekker parallellen også tilbake til min tid som entertainer på Mallorca, har je også lukket opp døren for en knippe finske turister... iført truse.. Om de syntes det var ”entertaining” eller ikke, vites ikke… Men jeg ble påspandert en hel mengde øl etterpå, så nå lukker jeg alltid opp døren for finske turister i trusa.

Jeg skylder mine hull i evnen til å kle meg anstendig på barndommen. Jeg hadde nemlig en mor som jobbet nattevakt, og likte å sove seg litt frempå. Mamma var stolt av en regel hun hadde; ingen fikk gå ut å leke før klokken 10. Men det som skjer når man sover vet man ikke… For når hun skulle skryte av sine veloppdragne barn til en nabo, kunne naboen meddele at hun hadde jaget meg og min bror inn igjen klokken 5 om morgenen.. Naboen syntes nemlig ikke at det passet seg og ligge å vake ute i sølepyttene i pysjen…

Om det kun er barndommen eller familien generelt som har skylden for disse klestabbene, vet jeg ikke. Jeg har hørt ei historie om ei tante også, som satt i familieselskap og skrøt av sin nye BH som var så lett at man knapt kjente at man hadde den på seg… Men når hun brettet opp genseren og skulle vise frem vidunderet, var det som å se keiseren med sine nye klær…

Artenes opprinnelse

2009-12-18T22:47:00.002+01:00

Jeg er det man virkelig kan kalle et skikkelig kystmenneske. Mine forfedre er fra steder man bare hører om på ”Der ingen trudde at nokon kunne bu”. Farmor er fra Skavøya, Farfar fra ”Hiljå”, Mormor fra Gjæsingen og Morfar, den mest urbane av dem alle fra Frøya..

Dette har ført til at mine fire stamfedre er 50% portugisere som har rekt i land og 50% av norsk urbefolkning. Dette kunne ha ført til at jeg hadde en sydhavsk sensualitet, en norsk ro og en norsk arbeidsvilje. Hos meg er det omvendt. Jeg har en urnorsk sensualitet, et sydhavsk temperament og en sydhavs ”manana-mentalitet”.

Men tilbake til Skavøya, dette er en øy med to hus. Her tilbrakte faren min sin spede ungdom. Han hadde en kompis, en sau som de spiste til jul…. Vi har svineribbe på julaften..

Det er men andre ord pappas slekt som er verst stilt, for de kom seg ikke ut i verden før det var for sent. Det var ikke mange å velge mellom, så man kan trygt si at her er en del doble familiebånd ute og går. Jeg kan f. eks skilte med at jeg er min egen tremenning. Og om du trodde at en vanlig å skillsmisse var bitter, prøv å skill de fra slekta. Farmoren min tok halve formuen når hun skilte seg hun…Og resten, det arvet hun.’

Vi har også ei slektsbok på over 500 sider, ikke fordi vi har så stor slekt men fordi vi står oppført så mange plasser i den..

De senere generasjonene har heldigvis blitt mer utvannet med årene, men helt normale blir vi aldri.. Det verste er stahet, farmoren min brukte å si ”e vet e tar feil, men e gir me faen ikke!” Og det blir ikke bedre. Pappa er ikke sta, i følge han selv, han er bare veldig prinsippfast, men da må han være en mann med meget mange prinsipp.. Min egen stahet skal jeg ikke gå mer inn på, for den har jeg beskrevet i et tidligere innlegg. Men der eksisterer et visdomsord brukt som trøst til utslitte foreldre. ”Ta de heilt med ro, det går over. Bare se på ho Katrine, det ble folk ta ho og!”

Litt om livet...

2009-12-17T21:21:00.002+01:00

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at det var viktig og skulle stimulere barnet slik at det fikk et godt utgangspunkt seinere i livet. Nå tenker jeg at min fremste oppgave e å holde barnet i live til det er fem, og etter det regner jeg med at hun klarer seg mer eller mindre selv.

Det verste med å være snart 30 og ugift mor er bryllup, da kommer det 15 gamle tanter: "Og du da stakkars, heilt aleine med et barn. Det er din tur neste gang. Så nå har e begynt og gjøre de i begravelser.

Er man til og med singel, må man også regne med å bli det nye samtaleemne i familien. Jeg har blitt det nye samtaleemne i familien. Og i familier snakker man ikke bak ryggen på folk. Man snakker rett framfor folk, men som om vedkomne ikke var til stedet i det hele tatt. Man føler faktisk at man ikke trenger å baksnakke, for man mener jo ikke noe vondt med det. Når folk åpner med følgende setning: ”Det er ikke for å være slem, men….” Da kan du garantere at det kommer noe slemt.

Jeg overhørte mamma si, eller jeg stod jo faktisk rett foran henne, men hun snakket jo ikke til meg: ”En dag så finne ho også den rette”... Men akkurat det e de jo ingen som tror på da, for i snart 30 år har ho sagt: ” Dinna jenta kan bli akkurat ka ho vil”.. E ville bli 180 og sylslank e…

Men finne den rette??
E har jo funne minst sju rette jeg… men de viste seg å bare være tilleggstall… Så de var ikke mye til utbetaling.

Men mamma vet som vanlig råd: ”Du må vær litt mer tålmodig vet du, mannen er uferdig før han gifter seg!” Men da kom det tørt fra min far ”og etterpå er han helt ferdig.” Og når du først treffer en, så håpe e du får like mange solskinnsdaga som vi har hatt. ”Ja da blir du i hvert fall ikke solbrent.” Kommer det fra pappa

Men altså alle vil jo egentlig finne noen da, og e har faktisk gått så langt at e satt inn en kontaktannonse: ”Mann ønskes”… E fikk faktisk over 200 svar, alle fra damer. De var ganske entydig: ”Du kan få min!” stod det.

Men de e ikke noe problem å vær aleinemor i disse ager, du lære det du trenge på TVNorge. Du har jo, sos-barnvakten, Nanny 911, Verdens Strengeste foreldre, Sos-Hundehjelpen.

Ett av de tipsene som er mest populær, er ”time-out” For dere som ikke har barn så er ”time-Out” at man skal sitte stille så lenge alderen tilsier. Altså 2 år, 2. min. På ei anna side så kan jo ho ikke klokka da, så de hende e strekke det litt. Men det er bare travelt egentlig, hun stikker jo av, så e må stå å passe på ho heile tida.. Jeg kan ikke bare gå ut å ta meg en pause liksom.

Sånn sett var de enklere på x-en var der. For de e utrolig ka man får gjort på tre kvarter med en samboer i ”Time-out”….Og han heller kan jo ikke klokka for så vidt..

Gjemsel

2009-12-16T21:58:00.004+01:00

Jeg knuser dattera mi i gjemsel! Det høres enkelt ut, men hun er to år og kan telle til fire. Så du må rett og slett springe som et helvete..

På en annen side er hun desto lettere lett å finne, fordi hun alltid gjemmer seg på det stedet som jeg gjemte meg sist. I tillegg stikker fingrene frem og sist men ikke minst forteller hun meg på forhånd hvor hun skal gjemme seg. Hun er med andre ord mer opptatt av kunsten en selve leken. Jeg er mest opptatt av leken, og jeg tar den alvorlig, veldig alvorlig…

Dette er noe som henger igjen fra barndommen. Jeg vet at mamma alltid lurte på hvorfor døra til ovnen var litt skral, det er fordi jeg gjorde et dårlig forsøk på å gjemme meg inn i den. Broren min knakk ei bokhylle når han prøvde å legge seg inn i den, jeg løsnet platen på vedovnen når jeg lå opp på den og broren min knakk skapdøren min når han prøvde å slenge seg fra sofaen til sengen min ved hjelp av den..

Vi hadde også noen kjappe, fikse løsninger på annet hærverk som vi hadde gjort i hjemmet.. Broren min med større hell en jeg.. Han knuste glasset på et bilde en gang, og bare fjernet hele glasset og han det pent opp igjen. Knuste han veggpynt, bare ommøblerte han på hele veggen slik at man faktisk ikke la merke til at noe manglet. Han sparket hull i døren min, og hang en plakat over. Dette ble ikke oppdaget før flere måneder etterpå, og da ble det jo bare moro…

De få tingene jeg ødela, ble det ikke fullt så mye moro av. Jeg mistet mammas favorittvase ut av vinduet, og det er jaggu ikke så lett og skjule… Spesielt ikke fordi mamma holdt på å få den i hodet..

Grunnen til at jeg kom på alt dette nå, er at jeg akkurat har ødelagt bokhylla til dattera mi. Til min store forskrekkelse gikk det fortsatt ikke an for en voksen person å ligge i den… Eller rettere sagt opp på den.. Jeg strevde skikkelig med å komme meg opp på den kjapt nok, men før jeg fikk hoppet foran Sofie for å skremme henne lå jeg i en haug av planker og bøker på gulvet. Sofie syns på en annen side at dette var mye morsommere en det mamma syns det var for 15 år siden…

En helt vanlig blogg...

2009-12-10T13:10:00.004+01:00

Jeg bruker fjorårets aftersun som bodylotion, og bodylotion som ansiktskrem. Jeg har aldri eid en rynkekrem i heile mitt liv, sjøl om det anbefales på det sterkeste fra man er 25 år og jeg nærmer meg 30. Solpudder anser jeg for å være en kilde til flekker, og er det noe jeg ikke trenger så er det mer klessvask.

I tillegg syns jeg haremsbukser og skulderputer er stygt, og nekter å kle meg i rosa…. Jeg har også hørt at minikjoler lett fører til blærebetennelse så de velger jeg å holde meg langt unna.

Slanking er ikke noe jeg er ekstremt opptatt av. Å være slank er et ønske, ikke et mål som jeg jobber standhaftig med. Ei venninne og jeg har for øvrig planer om å slanke oss, men vi har bare kommet til slagordet: ”Fra Gøpple til Gucci”. Dette kom vi på i sommer og nå jobber vi med handlingsplanen.

Jeg har intet ønske om å bli verken fotballfrue, pop-artist eller glamourmodell. Jeg er riktignok mor, men ikke tenåringsmor…

Bortsett fra dette er jeg en helt vanlig kvinnelig blogger…

Da jeg ikke fører dagbok over det jeg spiser, skal jeg heller gi dere en statistikk over andre viktige ting:

Antall kondemnerte biler: 3

Antall uforskyldte påkjørsler: 3

Antall forskylte påkjørsler: 7

Antall telefoner til falken: 2

Antall ganger jeg har sprøytet bensin i øyet ved et uhell: 1

Antall ganger jeg har blitt skudd ut fra Danskebåten: 1

Antall krasj med moped: 3

Antall krasj med motorsykkel: 1 (men for all del ikke si det til pappa..)

Antall parkeringsbøter: 13

Antall år jeg har hatt sertifikat: 11,5

Antall år jeg burde hatt lappen: 0

Katrine

Sju sorter...

2009-11-27T10:38:00.005+01:00

Jeg kan ikke bake julemenn, og bestemte meg for å alliere meg med ei venninne for å sikre baksten. Hun var helt med, og jeg tenkte at julebaksten var reddet… Helt til hun forteller at hun akkurat har boikottet pepperkakehus grunnet et forsøk på å lime det sammen med melis. Jeg er skeptisk! Dette er informasjon hun burde ha kommet med før avtalen var et faktum, jeg har da andre venninner…

Jeg er fullstendig klar over at min manglende bakekunnskap er min egen feil, jeg har aldri viet faget interesse. Jeg fikk riktignok 5 i heimkunnskap, men det var muligens mer smisking en kompetanse. Jeg hadde også en evne til å få ting til å se fint ut, til tross for smaken. Dette er en evne jeg har hatt helt siden jeg var ganske liten. Noen har den sjette sans, jeg har dette.

Broren min er tre år eldre en meg, og når han gjorde lekser pugget jeg leseboka hans. Jeg kunne den utenat, så jeg lurte min lærer i 1.klasse til å tro at jeg kunne lese. Jeg hadde også innøvd en stotring i fremførelsen av leseleksa, noe som jeg hadde lært av de to elevene som faktisk kunne lese. Dette holdt frem i hele 6 mnd.

Det ble verre på videregående. Vi var i Praha på i den forbindelse skulle vi ha et tverrfaglig prosjekt. Min gruppe hadde valgt temaet teater. Planen var at Sandra og jeg skulle se ”black-light-theatre” og Anniken og Aina til skulle se på dukketeater.

Vi var kledd opp, klar for teater da vi oppdaget at de hadde ferie på ”Praha black-light-theatre”. Jaja, tenkte vi. Da tar vi ferie vi også. De to andre på gruppa gikk på dukketeater, og tror de så ”Peter og Ulven”. Da vi hadde tatt ferie og de andre to ikke skjønte noe av det de hadde sett, ble det ikke skrevet et ord på dette tverrfaglige prosjektet. Når dagen for fremførelsen kom, var det to stykker som dessverre var blitt ”syk”. Jeg nevner ikke navn, men Anniken og jeg bestemte oss for å bare hoppe i det.

Jeg skulle ta meg av første del, og diktet i vei. Anniken ble ivrig og kastet seg inn i historia. Det endte med at jeg fikk 5+ på fremførelsen og Anniken 5, så var det bare å få levert inn det skriftlige. Vi fikk dessverre ikke gjort noe skriftlig, for vi husket jo ikke hva vi hadde sagt. Men dette ble aldri oppdaget…

Men tilbake til julebaksten… Når jeg var 15 år og skulle hjelpe mamma med baksten, betalte jeg ei venninne for å gjøre det isteden. Dette fungerte veldig bra, helt til mamma kom tidligere hjem fra jobb en dag og fant venninna mi på kjøkkenet og meg på stua oppslukt i ”21 Jump Street.”

Nå er jeg faktisk snart 30 år, og skjønner at jeg må ta ansvar. Men er dere klar over at Toro faktisk enda ikke har klart å produsere ”1,2,3 Julemenn”??

Snart advent...

2009-11-21T17:59:00.006+01:00

Mamma ringte fordi hun bare måtte fortelle meg om en vanvittig morsom episode… Den handlet om Mormor. Hun hadde møtt Mormor i byen, og hun hadde tilfreds fortalt Mamma at hun hadde kjøpt et kubbelys til henne. De hadde nemlig et super-tilbud på Nille, 10 kroner for et stort kubbelys. Da hadde Mormor, av omtanke til andre, rett og slett kjøpt et lys til Mamma også.. Dette syntes Mamma var hysterisk morsomt… Det syns ikke jeg…

Det var nemlig jeg som tipset Mormor om disse lysene på Nille. Jeg skulle bare inn og kjøpe noe kalender-fjas til Sofie, da jeg fikk øye på disse store, flotte, lilla kubbelysene. Jeg kjøpe ett, og angret på at jeg ikke kjøpte flere. Dette fant jeg ut at jeg måtte dele med noen som var like prisbevisst som meg selv, derav en tips-telefon til Mormor. Dette resulterte selvsagt i at Mormor to dager senere befant seg på Nille på lys-shopping… Dette er samarbeid i blodig alvor for å gjøre julen minst mulig kostbar, hva er humoren i det?

Ikke misforstå, jeg blåser lett et par tusen på en times shopping. Jeg blåser nesten alltid et par tusen på shopping… Jeg er en veldig dårlig ”vindusshopper”, det er derfor jeg ikke shopper så ofte… Det farligste for meg er interiørbutikker, skobutikker, møbelbutikker, klesbutikker, plantebutikker… Alle butikker er egentlig farlig for meg. Til og med Finn.no er farlig for meg.

Men på enkelte ting liker jeg altså å spare, som for eksempel adventslys.. For kjøper jeg nok adventslys til 10 kroner, kan jeg kjøpe et par vanvittige lekre sko for alle pengene jeg har spart på kubbelys…

Nå er den endelig her!

2009-11-05T09:12:00.004+01:00

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=574779

En del av de vaksinene som var tiltenkt Ålesund, måtte dessverre gå til Oslo der trykket er langt større en her på Vestlandet sett vekk i fra Hareid vel og merke.

I og med at det er begrenset antall doser, må de som er i risikogruppen vaksineres først.

Risikogruppe 1: Alle med en litt vel hengslete holdning, som i tillegg har en knekk i knærne som går ”feil vei”.

Risikogruppe 2: De som snakker på en sånn måte at man skulle tro at de hadde gått konstant med en lufttett bolle på hodet i 15 år.

Risikogruppe 3: De som allerede har utviklet et veldig tvilsomt forhold til alkohol, som innebærer at de spyr for å få plass til mer.

Alle over 50 venter, da det er godt mulig de er immune mot denne sykdommen. Spesielt om du er/har vært medlem av ”Gammelpopens venner.”

Resten av innbyggerne vil få denne vaksinen innen kort tid. I tillegg vil dere også få tilbud om den litt mildere vaksinen som kun vil virke mot å bli litt brisen, den kan komme godt med da du muligens innen kort tid skal på julebord med sjefen din.

Du vil at jeg skal rømme du!

2009-11-04T12:44:00.007+01:00

Jeg var en ganske snill tenåring.. Jeg hadde gjort fra meg allerede i 6-år alderen. Da hadde jeg stukket av flere ganger, eller det var bare én gang jeg virkelig gjennomførte det… Som regel kom jeg løpende tilbake med øynene full av tårer når mamma stod på trappa og vinket… ”Du vil at jeg skal gå du!”.

Den gangen jeg gjennomførte det, var det i god tro. Jeg tok med meg ei 3-år-gammel nabojente på busstur ut på Sævollen, for å treffe ei venninne som hadde flyttet. Jeg trodde at dette ville bli sett på som meget voksent gjort, det var da hyggelig å dra på besøk til folk som hadde flyttet.

Brukket nesen til pappa har jeg også gjort. Jeg hadde sett på Æsobs fabler. Der var det et esel hadde lurt en rev. Jeg bestemte meg for å teste dette på pappa, og sa at jeg hadde så vondt under helen. Pappa kunne ikke se noe rart med foten min, så jeg bad han om å lukte… Og han luktet, det var det siste han gjorde før han brølte ut av smerte…

Når jeg begynte på skolen, begynte også håndballen, fotballen, ridinga, brytinga, teaterøvinga, basketballen, ski, kickboksing… Jeg hadde rett og slett ikke tid til å lage spetakkel.. Jeg hadde også en bror, som var nesten like opptatt, så mamma og pappa hadde ikke tid til å krangle med oss for de blei sugd inn i en hverdag av aktiviteter. De ønsket seg ikke flere barn!

Når jeg sluttet på ting, bare fylte jeg opp med nye aktiviteter… Jeg fikk egentlig bare tid til å gjøre et ”tenåringsopprør” klemt inn i ei helg med innendørs kretsmesterskap i fotball… Jeg stjal sprit fra pappa.. Mye sprit av forskjellige flasker, for det var faktisk ei venninne uten hemninger som helte opp i flaskene… (Merk: det gikk allikevel bra med fotballkarrieren til denne venninna, da hun er proff i Tyskland.) Vi tok én sup av drinkene, men så turte vi ikke mer… Panikken kom… Og senere også angeren… Hva gjør vi med spriten? Jo, vi heller alt opp i ei ny flaske og venter noen år til vi faktisk tør å drikke det…

Broren min fikk skylden… Etter en hel dag med heftig utskjelling, skjønte de at det var ikke bare kretsmester i fotball jeg hadde blitt denne helgen… Jeg hadde også blitt tenåring… Vel var pappa sint for at vi hadde stjålet, men det verste var at de faktisk trodde vi hadde drukket all denne spriten.. Men som tenåringer flest, var jeg ikke spesielt smart. Isteden for å gi dem flasken men den herlige blandingen av spritsorter, ventet jeg til de hadde lagt seg og gikk ut å helte den i hagen…

Dagen etter kom broren min til meg med ei oppgitt mine og så: ”Steik kor tjukk du e i haude!” Det var på sin plass, tenkte jeg. Jeg var overrasket over at han i det hele tatt snakket til meg…. ”Du må jo fylle etter med vann.”

Jeg har plassert min blogg i Ålesund på norske bloggkart!

Vi hakker oss innover i fjordene....

2009-11-02T10:29:00.006+01:00

Jeg vet hva dere tenker om meg… Typisk bibliotekar! Når jeg ble ansatt på Fylkesbiblioteket, tenkte jeg at her skal jeg være i tre år. Jeg er nå inne i mitt sjette…

Nå er jeg riktig nok ikke bibliotekar, men konsulent… Rettere sagt konsulent for bokbåtdriften i Møre og Romsdal. Sist jeg sjekket fantes det tre bokbåter i hele verden, en her i Norge, en i Sverige og en i Alaska. Men jeg har hørt rykte om at det også skal komme i Kroatia. Vi er med andre ord svært eksklusive.

Det negative med det, er at der ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med. Det positive med det, er at det ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med… Mulig at vår eksklusivitet også er årsaken til at jeg ikke kunne slutte etter tre år, for hva sier man i et jobbintervju når man blir spurt om relevant erfaring??

Når vi skal på turné med bokbåten, leter vi opp minste plassene på kartet og går dit. Enkelte plasser er det faktisk enda istid, så vi må hakke oss inn i fjordene. Og en bitteliten plass på Nordmøre, der har hele bygda rødt hår og underbitt.. Den bygda har faktisk ganske store problemer, for den er i ferd med å tørke fullstendig ut… Det er jo ikke en eneste regndråpe som treffer bakken…

Det er klart en ikke kan gi fra seg en sånn jobb, cruise langs kysten av fylket to ganger i året sammen med kremen av kollegaer.. Det er heller ikke så verst på bokbåt-kontoret, det er blant annet en snittalder på 29 år og et vanvittig godt arbeidsmiljø… Nå er det riktig nok bare jeg som jobber her, men allikevel…

Overhode ikke arrangert:
Det faller meg helt naturlig å vise frem bøkene og
smile før jeg scanner de og setter de på plass......

Katrine

"Men Katrine, du kan jo verken synge eller danse"

2009-10-28T11:03:00.007+01:00

Jeg var 19 år og hadde en vanvittig utforskertrang, jeg ville rett og slett ut i verden. Jeg fant en stillingsannonse om en jobb på Mallorca. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke leste den veldig nøye, men jeg slengte inn en søknad.

De søkte etter underholdere, eller ”animadora” for en hotellkjede. Jeg ble kalt inn til audition og da viste det seg at man blant annet måtte kunne synge… muligens ikke mi sterkeste side, men det er absolutt ikke første gangen jeg har jobbet med ting jeg overhode ikke kan.. Jeg har faktisk vært tysk-guide uten og kunne et kløyva ord tysk. Da bare lærte jeg det jeg absolutt måtte kunne si før hver guide-runde også så smilte jeg så pent jeg bare kunne når jeg ble spurt om noe..

Vel fremme i audition-lokalet skrudde jeg sjarmen på for fullt og fortalte noen dårlige vitser om blant annet ”brystpuling”(!?) Det var sikkert første gang i historien disse dresskledde karene hadde opplevd at dette temaet kom opp på et jobb-intervju, så de var vel i sjokk og gav meg jobben.

Jeg var i ekstase, og kom springende hjem til mamma og fortalte det. Mamma og pappa har alltid støttet meg i det jeg har gjort, men de er realistiske når det gjelder sine barn… Jeg husket første gang jeg som 17-åring fortalte at jeg skulle ha stand-up… ”Huff da”, sa min mor… ”Vi holder oss hjemme i kveld vi, slik at du kan ringe om vi må hente deg”…

Denne gangen var intet unntak.. ”Fikk du jobben??” spurte mamma, noe overraska..
”Hva skal du gjøre der da?”. Jeg svarte at jeg skulle synge. ”Men du kan jo ikke synge..” Svarte mamma… Jeg fortalte henne at jeg skulle danse også, og da kunne jeg vel kamuflere mitt manglende sangtalent… ”Men du kan jo ikke danse heller…”

Vi fant ut at de fleste sangene gjorde seg best om de fremførtes sittende....

Katrine

Om tabber og sånt..

2009-10-23T10:04:00.010+02:00

Det som frem til nå var mitt pinligste øyeblikk skjedde på nattbussen mellom Ålesund og Oslo. Jeg skulle på do, og toalettet på denne bussen var plassert i samme høyde som setene hvor folk sitter. Som alltid var denne bussen full..

Som dere kanskje kjenner til, så er ikke låsene på disse toalettene av beste kvalitet. Jeg hadde gjort meg ferdig med det jeg skulle, og skulle akkurat til å trekke opp buksen, da jeg ble tatt av en kraftig sving. I og med at jeg befant meg i en posisjon som ikke akkurat fører til veldig god balanse, valgte jeg og støtte meg til toalettdøren.. Et valg som skulle få katastrofale følger…

Jeg falt ikke bare ut av døren, men også over midtgangen og landet i fanget til en ung mann som satt og halvsov i setet sitt.. På grunn av tyngdekraften, klarte jeg heller ikke å røyse meg hurtig nok til at man kunne glatte over situasjonen… Jeg håpte at det bare var de bakerste passasjerene som la merke til mitt lille opptrinn, men det hadde allerede nådd helt frem til sjåføren. Da var vi på Åndalsnes…

Siden denne gangen har jeg levd i troa at den største tabben allerede var ferdigspilt. Dette skulle vise seg å være en feiltakelse…

Når jeg fylte 18, den 7. juli 1998, levde jeg fortsatt i rusen etter sommerens store happening… Ålesund var blitt 150 år! Dette hadde vi feira med brask og bram. Jeg befant meg midt inn i festlighetene og lot meg rive fullstendig med, jeg valgte til og med min karriere etter denne festen. Jeg lot meg faktisk rive såpass med at jeg bestemte meg for å tatovere jubileumsknuten til Ålesund over trusekanten!

Jeg har ikke angret en eneste dag på at jeg merket kroppen min for livet, jeg er å bli en evig ålesunder..

Men en ettermiddag kjørte jeg forbi den nye taxi-sentralen, og la merke til at de både hadde skiftet tilholdssted og logo… Da fikk jeg stallsjokk!! Det var noe veldig kjent med denne logoen, noe altfor kjent. Jeg bråstoppet og brettet ned buksekanten, og ganske riktig. Ålesund Taxi har omtrent kopiert tatoveringen min!

Orginalen

Kopien

Jaja, Ålesund Taxi.. Dere er som vanlig ekstremt seint ute… Det er tross alt 11 år siden Jubileumsfesten, for en tabbe!

Katrine

E sulta i hjel!

2009-10-21T11:20:00.004+02:00

Året er 1983, jeg er på bytur med mamma og broren min. Det er da det skjer, jeg får ikke den kaken, som mamma vet at jeg absolutt ikke liker. Jeg fylles av sinne. Sjøl om jeg får tilbudet om en bolle, som jeg faktisk liker, føles det ut som mamma er fast bestemt på å sulte meg..

Jeg går til aksjon! Jeg klamrer meg fast til alt jeg støter på, skilt, lyktestolper, takrenner osv. og skriker av full hals: ”Hjelp! Jeg sulter i hjel”. Mamma gjør seg også klar til aksjon, og drar meg med mot bilen. Hun fester meg fast i barnesetet, og tror hun har vunnet. Det tar hun feil. I lyskrysset ser jeg mitt snitt til å hoppe ut av bilen, det mamma nemlig ikke vet er at et barnesete er en smal sak for et barn fylt med sinne.. Jeg hopper ut av bilen og henger meg fast i stolpen med det røde lyset. ”Jeg sulter i hjel!” Det rekker å bli grønt før mamma når meg, og får manøvrert meg inn i bilen igjen.

Når bilen ruller inn på parkeringen foran huset vårt, ser jeg nok en mulighet til å statuere mitt eksempel… En gigantisk sølepytt, jeg griper sjansen og hopper oppi. Men mamma gir seg ikke, det er to år siden hun lærte seg å velge sine kamper… Denne dagen var det denne kampen hun hadde valgt. Hun lemper meg inn på rommet og lukker døren…

Ikke vet jeg hva hun gjorde videre, men jeg kan godt tenke meg at hun satte seg foran kjøkkenvinduet og tok seg en røyk… Jeg satt på rommet mitt og tenkte ut mitt neste trekk… Bokhyllen! Jeg klatrer opp i toppen og rister alt jeg kan…Og så et voldsomt brak, og mamma kom styrtende inn… Der finner hun meg mellom to hyller, hun tar meg opp og gir meg kos… Jeg følte at jeg vant, men det følte sikkert mamma også… For denne dagen kunne ha gått mye, mye verre…

For noen dager siden skulle jeg på butikken med min lille datter. Hun er veldig glad i å handle, for da får hun bruke egen vogn og plukke ut pålegg til barnehagen… Men denne dagen var det ikke nok med ei vogn. Ikke to heller, hun ville ha tre… Jeg prøvde å forklare henne at dette prosjektet med tre vogner, rett og slett ikke lot seg gjennomføre i praksis. Men når jeg så min datter klamre seg fast til ei vogn med hver hand og den tredje med foten, skjønte jeg at dette kom til å bli kampen min denne dagen…

Når jeg har fått henne i barnesetet i bilen, tar jeg en ekstra sjekk for å se etter om at barnesikringen er på… På vei hjem ser jeg bak på min rabiate datter.. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at hun blir mer og mer lik sin mor…

Katrine

Om å snuble i pygmeer…

2009-10-20T10:55:00.005+02:00

Ja, jeg har faktisk hatt skrekken av å snuble i en pygmé… Og nå snakker jeg ikke om en vanlig kortvokst person, men en skikkelig pygmé. Dette vet jeg fordi denne pygmeen var en mann med proposisjoner som en skikkelig veltrent mann, bare på samme høyde som en femåring. Hadde han stått veldig langt unna, hadde jeg trodd det var en helt vanlig mann… Bare at han slukte ild og kun var iført lendeklede. (Om proposisjonene også er lik under lendeklede vites ikke..)

Historien er ikke på langt nær morsom når den forklares inngående… Det er som om når jeg skryter av at jeg er midtnorsk mester i bryting, noe som faktisk er helt sant… Det høres bedre ut en når jeg forklarer at vi var tre stykker i vektklassen…

Men jeg skal allikevel fortelle historien. Denne mannen var danser i ”African show”, og jeg styrte lyset… Midt under forestillingen begynte plutselig sceneteppe med ”Fantasy world show” å gå ned… Dette kunne virkelig ha ødelagt stemninga for publikum da de var midt inn i fengende rytmer av ville, toppløse afrikanske damer… Jeg bestemte meg for å redde situasjonen! Jeg spurtet bak scenen i miniskjørt og stilettheler. Der var bekmørkt, og jeg prøvde febrilsk å nå knappen som fikk ”Fantasy world show” til å løfte seg. Men akkurat i det jeg når knappen, hadde pygmeen bøyd seg ned… Og du kan tenke deg selv, en helt svart pygmé, som i tillegg står på huk i et helt mørkt rom… Man har ikke mye å stille opp med..

Hvordan gikk det med han, lurer du kanskje på? Han landet mellom bena mine, og virket faktisk tilfreds med det.. Men jeg sier som Hege Skøyen, jeg akter ikke å ligge en halvmeter alene hver kveld…

Katrine

På bildet:
Den scnen som er nevnt i historia. Men vær oppmerksom
på at dette ikke er "African Show", men "Mini-Disco".

"Jeg orker ikke flere bil-historier!!"

2009-10-19T08:27:00.003+02:00

”Nei vel, pappa.. Men her kommer en oppsummering”…. Jeg var en av de som måtte mase om å prøvekjøre når jeg var 16. Jeg trodde det var latskap fra pappa si side, men jeg fant til slutt ut at han ikke aktet å la meg prøvekjøre med hans splitter nye Nissan Maxima v6.. Jeg skulle få prøvekjøre, han ville bare kjøpe en bil til meg først..

”Nå har jeg bestilt oppkjøring til deg”, sa han en morgen bare tre uker før jeg ble 18.. ”Jaha, når da?” svarer jeg vantro.. ”På bursdagen din klokken 09.00”. Det hastet! Vi kjørte tre ganger om dagen… Pappa er nemlig slik at når noe er veldig ubehagelig, venter han til han MÅ…

Mamma tok det første skiftet. Hun hadde en forestilling om at øvelseskjøring burde foregå tidlig, tidlig på morgenen… Dette for å unngå at andre biler var ute på veien, hun lukket øynene for det faktum at om tre uker kunne jeg faktisk kjøre til Oslo om jeg ville… Klokken 06.30 en morgen var vi ute og kjørte, plutselig ”stod” mamma i passasjersetet og skreik av full hals: ”STOPP BILEN!”… Jeg fikk selvsagt panikk og gjorde som hun sa.. Hadde jeg truffet noe? Det viste seg at årsaken til panikken var at der kom en bil i motsatt kjørefelt.. Ikke kunne jeg mye om bilkjøring, men jeg visste at hadde den bilen befunnet seg i det andre kjørefeltet hadde risikoen vært betraktelig større…

Nå vet jeg for øvrig at det overhode ikke trenger å være andre biler til stedet i det hele tatt.. Den første bilen min, delte jeg med min bror. Den endte livet sitt i et autovern på vei til Bjorli, den andre bilen min krasjet jeg først rett i en murvegg og så i en fjellvegg på vei til Strandafjellet.. Den tredje bilen min, glemte jeg å fylle vann på så jeg kjørte den rett og slett i stykker… Da ringte jeg til pappa og spurte om følgende: ”Du det nummeret til Falken, hva var det igjen?” Det ble helt, helt stille i telefonen… ”Jeg orker ikke flere bil-historier!” Kom det til slutt… Dette var helt uten å heve stemmen, så jeg forsto det var alvor…

Siden denne dagen har jeg krasjet i broren min sin bil, i venninnen min sin bil og i en fremmed dame sin bil… Men jeg har nummeret til Falken på hurtigtasten.. Jeg er da tross alt voksen…

For et par måneder siden skulle jeg parkere i parkeringshuset på Kremmergaarden.. Jeg har ikke helt kontroll på det å rygge etter speil, så jeg bestemte meg for å bruke bilen ved siden av som mal… Den kunne da umulig være kortere en min… Men det var den jaggu meg!

http://www.youtube.com/watch?v=wLPFV0xwXIE&feature=related

Katrine

Den dagen det snudde....

2009-10-16T08:56:00.010+02:00

Jeg er en småbarnsmor i 110 % jobb… Hvordan gjør jeg det, spør du. Og svaret er 15 opptak av ”Drømmehagen”, og en egen evne til å lukke ørene når du høre sangen om ”HinkelPinkel” for sjuende gang på samme dag. Og en evne til å virke entusiastisk når poden kommer springene inn og forteller sjokkert at ”MakkaPakka” har mistet svampen sin og at den er funnet av ”HopsiDeisi”. Å fortelle poden at hun har tenkt å gi den tilbake er nytteløst, i dag som i går må dette øyeblikket oppleves.

Man bærer over dette av en grunn, en følelse… Følelsen av å være elsket. Du kommet trøtt og sliten etter jobb og skal hente i barnehagen, og det første du hører er ”Mamma mi, mamma mi!”. Poden slepper alt hun har i hendene, dette er tross alt leker som hun har kjempet mot 14 andre om å ha.. Men hun gir opp alt, nærmest spinner for å nå deg fortest mulig for å kaste seg inn i armene dine.. Man er konge!

Mandag 3. august ble et vendepunkt. Alt virket normalt, til å begynne med. Jeg parkerte bilen, så at poden spottet meg, kastet lekene og gjorde seg klar til spurten. Hun kom i ei forrykende fart rundt hjørnet, men plutselig! Bråstopp! Og retrett….Jeg sto sjokkert igjen med åpne, tomme armer… Jeg småjogget rundt hjørnet for å se hva det var som hadde stjålet min status som ”det-viktigste-i-livet-til-min-pode”, og så hørte jeg ”I`m in love with a fairytale… even tough it hurts”. Jeg har aldri sett min datter mer lykkelig…. Og meg selv mer knust…

Natt til i går kom den første frosten… Da endte Rybak som ”bilskrape”, jeg unnskylder meg med at det stod mellom han og Nina Simone… Noe som kunne være sant, men den mørke sannheten er at jeg var drevet av et voldsom sjalusi…

http://www.youtube.com/watch?v=GUcXI2BIUOQ

Katrine

Da skal vi kurses vet du...

2009-10-15T11:39:00.001+02:00

Nå skal vi på Møre spurte etter de andre og henge oss på bølgen av Web 2.0. Nå kjører vi!